Delany-article in Norwegian

     
> Just in case there's someone here who can read in Turkish. This seems 
> interesting even though I can't get a single word of it :)): an
> article on Delany and Times Square Red, Times Square Blue in a Turkish
> newspaper. 

And here's one from the Saturday literary section of Norwegian daily
Klassekampen. It's not available on their web site (http://www.klassekampen),
however—I found it in the media archive A-tekst.

/Audun Lindholm


Gategutt
Klassekampen 17.02.2007
Therese Tungen [email protected]


For Samuel Delany handler ikke renoveringen av Times Square om arkitektur, men
om sex.

Så enkelt kan det være: Jeg står på kjøkkenet og kokkelerer, og fanger i
øyekroken opp noe flagrende. En mann kledd i en blomstret kjole står på
balkongen rett over bakgården og tar bilder av en kvinne i bikini. De fniser og
ser rusa ut, de får øye på meg og roper noe, jeg hører ikke hva, jo, at jeg skal
komme over. Det er en varm søndag ettermiddag, og etter å ha jobbet litt med
tanken om at jeg i grunnen har nok med mitt, roper jeg tilbake, tar med en
flaske gin og spaserer over til dem. De var rare. Jeg ble full. Det var en artig
dag.

Jeg er ikke selvtilstrekkelig. Jeg trenger kontakt med andre, gjerne folk som
ikke er klin lik meg selv. Og det er ikke bare meg: I John Cameron Mitchells
kinoaktuelle film «Shortbus» møtes unge og voksnere newyorkere til ukentlig
forlystelse på en vaudeville-aktig klubb, hvor det synges, danses og knulles som
bare pokker, det hele formidlet i en usedvanlig vennlig og liketil tone. Et av
poengene i filmen er at om man ikke nødvendigvis blir lykkeligere av å holde på
sånn, skjer det iallfall noe i møtet mellom mennesker, noe som man ikke får ved
å sitte hjemme og gnure i sin egen autonome sfære.

Runkeklubber Det siste er vel mer nærliggende for en nordmann enn en newyorker,
og noe av den samme søkenen etter humor, åpenhet og fellesskap finner jeg da
også hos en newyorker av den eldre garde - science fiction-forfatteren Samuel
Ray Delany: «Det som skjedde med 42nd Street har allerede gjort livet mitt mer
ensomt og isolert. Jeg har snakket med en titalls menn som i likhet med meg
hadde seksuelle preferanser som de fikk utløp for i det nabolaget. De har det
likeens. Vi trenger kontakt.»

Delany skriver dette i «Times Square Red, Times Square Blue» (1999). Times
Square-området i New York, som i dag har en av verdens største
McDonalds-restauranter, var lenge kjent som byens Red Light District, forbundet
med prostitusjon, peep shows, pornografiske kinoer og J/O Clubs (altså
«runkeklubber»). Samuel Delany var selv en av dem som tilbrakte utallige
ettermiddagstimer i dette området fra han var 25 til 55. I essayene reflekterer
han over endringene, og hvordan livet for mange newyorkere var bedre og mer
behagelig før renovasjonsprosessen.

Delany er best kjent som science fiction-forfatter. Fra sekstitallet og fram til
i dag har han publisert over tretti fiksjonsbøker, flere memoarer, artikkel- og
brevsamlinger - og han har klart det kunststykket det er å fange interessen til
både sf-lesere og akademikere. Gigantromanen «Dhalgren» (1974) handler om en by
med klare paralleller til Harlem-området i New York slik det fortonte seg på
midten av sekstitallet, med en voldsom fraflytting fra de indre bydelene og
forsikringssvindler som resulterte i nedbrente kvartaler. Med den uortodokse
settingen og et sterkt eksperimentelt preg over språk og strukturering var
Dhalgren med på å omdefinere hva sf-litteratur kunne være. Romanen ble beskyldt
for å være uleselig, men er blitt trykket opp en rekke ganger og lest av slike
som meg, som ikke kan en døyt om science fiction, men liker
dystopier.Klassekontakt Delanys romaner er utpreget teoretiske, og tipper iblant
over i det rent essayistiske. Etter hvert har da også hans essayistiske
forfatterskap skjøvet det skjønnlitterære forfatterskapet nesten helt til side,
men temaene han tar opp er gjenkjennelige fra romanene. Det handler om kjønn,
rase og seksualitet - og om demokrati, liberalisme og annerledeshet.

I bloggen «The Pinocchio Theory» skriver Steven Shaviro om hvordan Delanys
litteratur kjennetegnes av at selv de mest uhørte, «transgressive» seksuelle
handlinger (fra å spise avføring til incest) har lite å gjøre med normer og
overskridelse av dem, men at handlingene artikuleres i form av en serie av
kroppslige forlystelser og potensialer som forbinder folk med hverandre og med
verden. Slik skapes et «jeg» som ikke finnes på forhånd. Og selv om Delanys
essays er tydeligere forankret i en humanistisk ideologisk grunntone enn hva
fiksjonen er, går forståelsen av identitet som noe som blir til gjennom
handling, igjen også der.

«Times Square Red, Times Square Blue» en særlig interessant selvbiografi og et
originalt forsvarsskrift for det belastede strøket rundt Times Square og 42nd
Street. Boka består av to essays: Det første, Times Square Blue, handler
hovedsakelig om egne opplevelser fra miljøet, intervjuer med folk som lever og
jobber der, og en rekke amatørfotografier. I det andre essayet, « Three, Two,
One, Contact: Times Square Red», er retorikken en annen, hardere og mer
akademisk, og sinnet er tydeligere. De seksuelle møtene med andre homofile får
både en høyst konkret, kroppslig og en symbolsk verdi for Delany. Som han selv
gjentatte ganger sier, handler det om kontakt. I en nysgjerrig og utilslørt
skildring av eget og andres sex-liv, hvor det søkes etter en mest mulig
pleasurable hverdag, belyser han hvordan det seksuelle undergrunnsmiljøet i New
York fungerte som en måte å holde subkulturer sammen på, med møter mellom ulike
klasser og etnisiteter.Nymoralisme? Delany viser fram et spenn av seksualiteter
og muligheter i urban livsførsel, og gir eksempler på en offentlig samværsform
som gjerne preger storbyen: tilfeldige, uforutsigbare møter med folk som er
forskjellige fra en selv - en samværsform han mener ble vanskeliggjort da den
storstilte renoveringen av området tok til sent på 70-tallet. I 80-årene ble den
atmosfæren Delany framstiller også forpurret av crackbølgen, økt kriminalitet og
frykten for HIV, og på midten av 90-tallet ble sex-kinoene og sex-klubbene
stengt for godt av Giuliani-administrasjonen. Kinoer med navn som Apollon og
Eros ble renovert tilbake til sin opprinnelige stand, slik de så ut tidlig i
århundret. Kjerneområdet av Times Square ble dominert av media- og
underholdningskonglomerater som Disney, Bertelmann og Reuters, som fikk store
skatteletter og fleksible byggingstillatelser.

Nå er turister og barnefamilier på plass, og dobbelt så mange spaserer gjennom
området som for en tjue års tid siden. På veien forsvant alt fra prostituerte
til småbutikker og pølseboder, til fordel for generiske butikker og
restauranter, mer beregnet på turister enn på lokalbefolkningen. Begrunnelsen
for renovasjonen var et rent og trygt miljø for innbyggerne, men flere enn
Delany har pekt på at det også lå sterke nymoralistiske og kapitalistiske hensyn
bak prosjektet.

En stund etter å ha lest Times Square-essayene, satte jeg meg ned med Delanys
selvbiografi «The Motion of Light in Water» (1988), hvor han beskriver
tilværelsen i East Village tidlig på 60-tallet. Som svart, homofil og dyslektisk
kunstner i pre-Stonewall USA hadde han nok av marginaliserende trekk, og både
fiksjonen og sakprosaen virker klart forankret i identitetsmarkører som
seksualitet og rase. Ofte kan litteratur som tematiserer miljøer man selv ikke
kjenner til, gi følelsen av å «kikke inn» til «de andre». Det fjerne og dunkle
eller diffuse belyses for leseren på en måte som opplyser uten nødvendigvis å
skape innlevelse. Men i dette tilfellet makter forfatteren å ta meg med på
innsiden: Han entrer kinoene som en blanding av journalist, sosialantropolog og
en vanlig fyr på utkikk etter sex, og i beretningene veksler han hele tiden
mellom å gå helt tett på hendelsene, for så å brått bli en analytisk, distansert
observatør.Alt er mulig Nå finnes det langt mer nyanserte skildringer av Times
Squares historie enn hva Delany tilbyr, som Marshall Bermans «On the Town. One
Hundred Years of Spectacle in Times Square» (2006). Berman legger i større grad
enn Delany sin egen nostalgi under lupen, og tilkjennegir en viss fascinasjon
for det nye Times Square. Men det er noe med den ihuga insisteringen på de gode
sidene ved de seedy gamledagene som gjør Delanys persona både sårbar og
tillitsvekkende. Prosjektet virker i stor grad drevet av nysgjerrighet og
åpenhet overfor folkene han møter, og tilfeldige publikummere er både
potensielle sex-partnere og samtalepartnere. Med noen få, pussige unntak
framstår selv den mest partikulære hendelse som et allment anliggende - mye på
grunn av den nonchalante og selvfølgelige maneren Delany beskriver sitt eget og
andres sex-liv med.

I selvbiografiens utforskning av forfatterens ungdomstid formidler han en
følelse av at «alt er mulig», fra å ta noen glass gin hos en skjørtekledd nabo
til den type seksuell hedonisme som beskrives i filmen «Shortbus» - om man
ønsker dét. I Times Square-essayene framhever han verdien av individualitet - og
«queerer» leserens blikk. Særlig «The Motion of Light in Water» preget
forståelsen min av verden lenge etter endt lesning. En kveld da jeg satt på en
brun bar i Trondheim, ble jeg nesten en viril, svart newyorker fra 70-tallet,
riktignok fanget i en kvinnekropp: Det slitne klientellet og fyren foran meg som
spilte irske folkeviser, fikk plutselig et skinn over seg de ikke ville hatt ellers.

Delany fjerner det eksotiske og undergrunnspregede ved Times Square-området, og
prosjektet i Times Square-essayene handler i stor grad om å dokumentere en
tilværelse som ikke kommer med i den offisielle historien om renoveringen:
hvordan de små lokalene var en måte for marginaliserte grupper å få kontakt med
andre på, fra bordercases som ellers ville vært innlagt på psykiatrisk sykehus,
til folk som han selv, som foretrakk å finne seksualpartnere på pornokinoene
framfor å bli med fremmede menn hjem.Varige vennskap Uten å avtrylle verden
helt, gjøres pornoen om til noe hverdagslig og reelt: Den siden av
pornoindustrien Delany beskriver, mottagersiden, forblir ellers for det meste
usynlig. I motsetning til den standariserte mainstream-pornoen som vises på
skjermen, får vi gjennom Delanys antropologiske perspektiv innblikk i en rekke
seksuelle varianter som for ham selv gjerne framstår som muligheter heller enn
avvik. Også en virkelig raring som Joe Marinsky, eller «The Mad Masturbator»,
som onanerer så mye at huden på penisen er blitt læraktig og kald å ta på, og
ser ut som at han kommer «rett fra lukkede fangerom i et viktoriansk galehus»,
blir omtalt med en stor porsjon ømhet.

Selv om det støkker litt i en puritansk leser når Delany tilbyr seg å runke
onanisten som nettopp har tisset på seg, forsto jeg ikke hvor forsoffent og
eksentrisk miljøet kan virke for en utenforstående før jeg fant ut at Delany
ikke bare gikk på heteroseksuelle kinoer framfor de homoseksuelle - han gikk
også på de skitneste og mest loslitte av kinoene. Grunnen virker enkel: Her fant
Delany mannfolk fra arbeiderklassen, eksentrikere og uteliggere, folk som ikke
passet inn i systemet. Dette var også steder hvor han ikke trengte å nøye seg
med det seksuelle, men kunne skaffe seg varige vennskap og forhold med folk som
var annerledes enn ham selv - nettopp den kontakten mellom klasser og
etnisiteter han savner etter renovasjonen.

«The Motion of Light in Water» og «Times Square Blue, Times Square Red» framstår
langt mer progressive enn de fleste av dagens skildringer av homoseksualitet.
Med noen hedelige unntak, som den engelske tv-serien «The Line of Beauty»,
basert på Alan Hollinghursts bok ved samme navn, er stereotypiene fortsatt
dominerende. En verden av oppbyggelige, eksemplariske eller politisk korrekte
framstillinger av alle slags minoriteter er et kjedelig scenario, men det er
likevel bemerkelsesverdig hvordan homser fortsatt blir plassert i
«bestevennrollen» i tv-serier, fornøyelig muligens, men også noe regressivt - og
trygt plantet innenfor en heteronormativ tolkningsramme.Aker Brygge blues Uten å
gå inn i den intrikate diskusjonen om natur og kultur, forankrer Delany
seksualiteten i nettopp utøvelsen av den, og argumentet er interessant: Friheten
ved å «være» «homse», sier han, uten å ha frihet til å velge å ta del i disse
institusjonene, «er like meningsløs som friheten til å 'være' 'jødisk', hvis for
eksempel ethvert jødisk ritual, jødiske tekster eller kulturelle skikker hadde
vært forbudt». Det at pornokinoene kun var viktige for en margin av
befolkningen, var én grunn til at de ble stengt, mens Delany mener dette nettopp
er et godt argument for å bevare dem. Tanken bak er at gata tilhører alle; et
godt, demokratisk samfunn bør tolerere i stedet for å assimilere. Skal man
fremme forskjellene, må man for eksempel legge til rette for homofile, som i
større grad enn mange er avhengig den sosiale kontakten mellom klasser og mellom
menn - «i den særegne søkenen etter homofil seksualitet».

Blant byforskere er det etter hvert blitt en større bevissthet om at nettopp
friksjonen er det som kjennetegner en by. Offentlige rom må legge opp til
spontane, tilfeldige møter mellom fremmede - hvis ikke kan rommet knapt kalles
offentlig. Man trenger ikke gå lenger enn til Aker Brygge, et område bygd opp
for konsum, av kapitalsterke eiere som legger sterke føringer på hvem som skal
kunne ferdes der. På sommertid, når det er yrende liv langs bryggeområdet,
finner man paralleller til Delanys beskrivelse av det nye Times Square: et sted
beregnet på middelklassen og tilstrømmende turister, mens arbeiderklassen er
velkommen til å ferdes så lenge de ikke stikker seg ut. Om vinteren er det en
selsom opplevelse å befinne seg på bryggeområdet, med noen forfrosne skikkelser
som beveger seg hastig forbi, et fint sted å gå om man ønsker en grunnleggende
følelse av ensomhet.

Men jeg har ikke tid til å kjenne etter. Jeg leter etter kinoen, som skal ligge
her et sted, jeg skal møte noen og er for sent ute. Rundt meg er det mørkt. En
kvinne drar et barn etter seg på et akebrett, hun forsvinner bak et hushjørne.
Jeg ringer 1881, og en eldre mann geleider meg videre: «Ja, da bare fortsetter
du bortetter bryggeområdet, forbi restaurantene, ja, det er riktig ta til høyre
nå. Da skal du ha kinoen rett foran deg.»

Kino? Jeg går inn i en kontorlignende bygning og finner plassen min i salen.

Samuel Delany: «The Motion of Light in Water» (1988) og «Times Square Red, Times
Square Blue» (1999).

©Klassekampen 



------------------------ Yahoo! Groups Sponsor --------------------~--> 
See what's inside the new Yahoo! Groups email.
http://us.click.yahoo.com/0It09A/bOaOAA/yQLSAA/DtIolB/TM